Har lagt ut dette bildet utallige ganger, men det er det eneste bildet jeg har av meg og farmor som ligger på pcen...

I dag kunne du fylt år, kjære farmor. Hele 93 år. Du kom deg ikke lenger enn 88 år, og jeg var aldri forberedt på å miste deg. Husker så godt den siste jula hvor du var sammen med oss. Du hadde det ikke bra. Du hadde så vondt i beina dine siden du hadde så dårlig blodsirkulasjon. Du klaget aldri, ikke en gang når du hadde det vondt. Du tenkte alltid på hva som var godt for andre, og brydde deg ikke så mye om deg selv som du burde. Du fortjente det aller beste. Du var og er virkelig verdens beste dame. Ingen kan noen gang klare å måle seg med deg. Du er forbildet mitt...

Jeg skjønte ikke så mye. Jeg skjønte heller ingenting når du ble lagt inn på sykehuset. Jeg var så sikker. Så sikker på at du skulle komme ut derfra igjen, men det gjorde du aldri.. Det jeg angrer aller mest på var alt jeg ikke tok meg tid til å besøke deg på sykehuset. Du måtte amputere beina etter en stund, og jeg kom ikke.. Jeg tenkte bare på meg selv. Var så sikker på at jeg kom til å se deg igjen - i live. Du døde, og pappa kom hjem. Han hadde nemlig tatt seg tid til å være på sykehuset. Han sa du hadde spurt etter meg den dagen du døde.. men jeg var ikke der.. fikk ikke sagt farvel.. Du var det aller kjæreste jeg hadde.. Jeg har aldri sagt det til noen, men jeg sliter sånn med at jeg ikke kom på besøk...du spurte jo etter meg... jeg var ikke der når du ville jeg skulle være der!

Hver gang noen nevner navnet ditt eller ''farmor'' så blir jeg bare stum. Vil ikke si noe. Føler skyld for at jeg aldri kom på besøk. Jeg får tårer i øynene av å se på bilder av deg, slik som jeg gjorde i går. Jeg måtte bare snu meg vekk. Folk klarer ikke se at jeg savner deg siden jeg stenger alt inni meg selv, men jeg gjør det! Det eneste mennesket som noen gang har betydd så mye for meg. Jeg ville så gjerne ha hatt deg i konfirmasjonen min ifjor også, og hadde tenkt til å nevne det i talen, men jeg kunne ikke. Tårene bare presser på da.

Når vi er på grava di så har jeg så lyst til å sette meg ned og fortelle deg en hel del, men jeg klarer det ikke når pappa er med meg. Klarer ikke skrike foran andre. Klarer ikke fortelle andre hva jeg føler. Tårene kommer når jeg er der, men jeg klarer ikke å presse de helt fram.. Jeg vil dra dit alene en gang snart, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Det er så langt. Jeg vil sette meg ned å fortelle om hvordan jeg har hatt det de siste årene, selv om du sikkert vet det allerede. Jeg savner deg, og skulle gjort alt for å få snakket med deg én siste gang..

Det tok lang tid å skrive dette innlegget med mange tårer innblandet, så vær så snill, ikke spam det med reklame for din egen blogg. Det beviser bare hvor lite hennsynsfulle dere er.


Avril Lavigne - Slipped Away