Jeg er redd. Jeg er redd for følelser. Ikke for å føle, men for å snakke om følelser. Dette er noe som alltid har vært vanskelig for meg å snakke om. Noe som igjen gjør at jeg føler meg som en elendig venn - og kjæreste. Hvorfor klarer jeg ikke å åpne meg for folk? Selv om jeg prøver så klarer jeg det ikke. Redd for å drite meg ut. Redd for å bli ledd av. Redd for å ikke bli godtatt. Svetten siler nedover pannen min og jeg får lyst til å gråte med en gang jeg blir tvunget til å snakke om følelser. Jeg klarer ikke å gråte foran andre folk. Vil gjerne, men klarer ikke.

Noen ganger er det så uffatelig vondt å bære på alle disse følelsene helt alene. Det er de vonde jeg snakker om. Hvis jeg allerede sitter med en masse følelser som jeg gjerne skulle ha fått ut, og bare en liten ting dukker opp som jeg ikke liker kan jeg brase ut i gråt. Ta for eksempel en hendelse i fjor hvor engelsklæreren min ville jeg skulle lese engelsk og jeg nektet. Følte meg ikke god nok i faget. Kom til å drite meg ut. Han kom til å hakke ned på meg, slik som han ofte pleide å gjøre på folk når de skulle lese høyt. Jeg hadde ikke klart det akkurat der og da, så jeg brånektet, men han tok ikke nei for et nei. Jeg fikk tårer i øynene, leste litt engelsk og gikk hjem i full gråt etterpå. Det var en del å takle akkurat da, personlige greier. Det skal ikke så mye til, det er det jeg vil fram til. Jeg tror egentlig ikke så mange skjønner akkurat dette, og hvorfor. Hvorfor er det så forbanna vanskelig? Selv den minste ting er vanskelig for meg, men det har blitt bedre! Det går gradvis framover, ikke spesielt fort, men det går framover! Jeg trenger bare tid. Masse tid. Jeg har ikke så forferdelig lett for å stole på folk selv om jeg vet jeg kan stole på den personen så er det kun ett fåtall jeg faktisk stoler helt på.

Skriving er noe som hjelper meg utrolig mye. Skriving er faktisk som terapi for meg, og det er kanskje derfor norskkarakteren min er så bra som den er. Nesten på hver stil jeg har levert inn har jeg fått vite at jeg er utrolig flink til å skildre følelser, siden det som oftes faktisk er mine egne følelser jeg skriver ned, bare omgjort til noe annet. Tekstene mine er veldig personlige, men veldig gjemt.

Den eneste personen jeg har klart å åpne meg helt for er jenta på bildet over her, Vilde. Min beste venninne. Vi kan snakke om alt mulig rart, og hun har aldri dømt meg eller ledd av noe som helst som jeg har fortalt henne. Vi er egentlig ganske like, men samtidig så  utrolig forskjellige. Nå er det 3-4 måneder siden jeg har sett henne bare på grunn av noe fjollete greier. Men i dag, da skal vi endelig møtes igjen! Gleder meg så utrolig mye til det! Savner alle samtalene vi har hatt sammen, filmkveldene, shoppingsturene, photoshootsene and so on! Vi har gjort og opplevd så mye sammen. Sommeren 2009 var fantastisk, kanskje vi kan gjøre 2010 likedan? ;-)

Et lite innlegg, bare for at folk kanskje skal forstå litt, men det er så utrolig mye, mye mer...