Du klandrer deg selv hele tiden. Sjangsen dro fra deg. Hva om du gjorde ting annerledes? Hadde utfallet vær annerledes nå da? Gleden var der for deg, men nå har den reist igjen. Du er tilbake der du startet. Det var meningen du skulle være der hele tiden. Du forlot rammene som du hadde satt for deg selv, og ble hentet brått tilbake til der du hører hjemme. I mørket. Alene. Du tok deg til rette for første gang og følte deg helt hjemme hos et annet menneske. Elsket en gutt på en måte du aldri trodde du kunne elske noen, ble elsket i retur(?) akkurat som i en drøm. Men plutselig er drømmen over, du våkner brått og vet ikke lenger hva du skal gjøre. Din forbrytelse var å nyte livet. Nå må du sone forbrytelsen din alene i mørket. Du forvekslet drøm med virkelighet. Du trodde nemlig at denne vidunderlige verden tilhørte deg, og var kommet for å bli. Du trodde at det som utrolig nok hadde blitt ditt, skulle fortsette å være ditt i lang, lang tid. Du trodde at livet var en lek, så du gikk med hodet hevet og ante fred og ingen fare. Du innbilte deg at du kunne mestre alt. Du kunne for første gang på lenge si at, ja, livet er faktisk herlig. Men så ble det over. På et blunk. Uventet. Overaskende. Sårende.