Jeg virkelig hater dager som dette. Jeg kan gå fra å være verdens lykkeligste til verdens mest deprimerte på noen få sekunder. Jeg får lyst til å gjøre ting som jeg ikke burde. Fantasien min lager bilder som ikke nødvendigvis er sanne, men jeg innbiller meg at det er sant. Det er slitsomt, og jeg sliter ut folk rundt meg hele tiden. Jeg må lære meg å holde kjeft. Eller, det aller dypeste holder jeg kjeft om for å unngå tårer. Jeg er avhengig av kontakt og bekreftelser hele tiden. Får jeg ikke bekreftelser blir jeg deprimert. Jeg vil bli sett, men samtidig ikke. Det er egentlig ganske vanskelig å beskrive. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg skriver dette, må vel bare få det ut en eller annen plass. Jeg er ikke bra nok, og duger ikke til mye. Nå skal jeg gå å lese i positiv-boka mi, eller kanskje ikke siden jeg ikke har lys på rommet...