Du aner ikke hvor mye jeg egentlig savner deg. Jeg vet det nesten ikke selv. Hver kveld før jeg legger meg går alle tankene mine til deg. Jeg kan fortsatt høre latteren din, jeg ser smilet ditt og dét blikket du ga meg en gang. Det er fint, men samtidig helt jævlig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har så lyst til å få sakt noen siste ord til deg med respons. Få en siste klem. Lenge. Jeg gråter når jeg er alene. For noen dager siden begynte jeg å gråte midt i timen også fordi norsklæreren begynte å snakke om Utøya og om jeg og Marie ville bytte oppgave siden den handlet litt om det.. Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette, men jeg savner deg...man vet ikke hva man har før man mister det..er det ikke det det heter?

Brevene jeg og Marie la på graven din for en stund siden...