Jeg føler meg så svak, ussel og liten. Jeg virkelig hater mørkedepresjon. Jeg vet ikke om jeg lider av det i stor grad, men jeg har tedenser til å bli veldig emosjonell på denne tiden av året. Jeg er trøtt hele tiden, men får ikke sove. Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg er en sterk person, men konklusjonen faller alltid på at jeg ikke er det. Svak. Ussel. Liten. Betydningsløs. Jeg føler at alle rundt meg hater meg, noe som ikke er tilfellet. Selvtilitten min er på bånn. Føler at jeg ikke duger til noe. Jeg sliter også med å konsentrere meg på skolen for tiden selv om jeg vil gjøre det bra. Men jeg klarer det ikke. Jeg vil ha ferie. Komme meg bort. 

På kveldene/nettene dreper tankene mine meg, slik som nå. Min værste fiende. Jeg tenker tilbake på alt det negative i livet mitt og får tilbake følelsene jeg hadde da. Jeg er svak og ensom.

"Du må tro på deg selv for å få det bedre, for til slutt er det du som skal dra deg selv opp av grøfta når du har det dårlig, ikke alle rundt deg"