4 måneder siden. Det var pent vær og jeg befant meg på Hjertøya sammen med gode venner. Vi var på båttur, grillet og koste oss skikkelig mye. Helt til Lovise fant fram telefonen sin og sa at det hadde vært bombing i Oslo og fåregikk skyting på Utøya. Jeg fulgte ikke helt med på hva hun sa, og tenkte det bare var et teit kjedebrev på Facebook. Skyting og bombing i lille Norge? Det var ikke mulig. Først etter vi var kommet i land i Bodø igjen og fikk hørt på radioen skjønte jeg alvoret. Og da slo det meg: Espen var på sommerleir på Utøya. Hvordan gikk det med han? Hva skjedde? Jeg var forvirret og redd. Jeg skulle sove over hos Benedicte den kvelden, og før vi la oss hadde jeg sendt Espen en melding hvor jeg skrev at jeg håpet det gikk bra med han og at han måtte gi lyd fra seg snart, og at jeg var kjempeglad i han! Det var kun registrert rundt 10(?) døde når vi la oss. Neste morgen kom som et sjokk. Tallet var steget til rundt 80. Jeg ble redd, blek og kvalm. Det gikk rykter om at Espen hadde det bra, men var i sjokk. Jeg ble så glad når jeg hørte det og begynte å planlegge ting vi skulle gjøre sammen når han kom hjem. Informasjonen var feil. En uke etterpå var han blitt bekreftet død. Jeg forsto det ikke, og forstår det forsatt ikke. Hvordan? Hvorfor? Det kunne ikke være sant, det kan ikke være sant.

Vi hadde så mange planer sammen, Espen. Siden vi var forlovet skulle du sove over hos meg når jeg fikk ny hybel, eller flytte inn som du sa. Vi skulle begynne på samme skole. Alt skulle bli så bra. Jeg har så mange spørsmål til deg som jeg mest sansynligvis aldri kommer til å få svar på. Lå det noe i blikket ditt? Var det det jeg trodde? Jeg prøver å spekulere minst mulig på det for det kommer bare til å ta knekken på meg.

Du var et av de snilleste menneskene jeg har kjent. Du tenkte på alle foran deg selv, selv om det ofte kanskje var du som trengte mest hjelp. Du ga alle en sjangse uansett hva de hadde i bagasjen. Du brydde deg om menneskene du hadde rundt deg. Jeg følte meg trygg når jeg hadde deg rundt meg, og jeg tror du vet hvorfor nå. Kan du ikke prøve å bevise at de tingene er sanne for meg? Jeg trenger det så sårt.

Dette bildet ble tatt dagen du fridde til meg på Big Bite, jeg var så lykkelig og glad. Akkurat nå er jeg så forbanna for at jeg ikke tok et nytt bilde siden hodet ditt ikke ble med. Dette er det eneste bildet jeg har av oss sammen. Jeg husker samtalen vi hadde på Big Bite, og jeg angrer på det jeg sa. Jeg skulle fortelle deg det når du kom hjem, for du var en sjarmerende prins. Men det skjedde aldri..du kom ikke hjem. Dette var siste dagen jeg så deg, én uke før alt skjedde. Når vi sa hade den dagen klapsa du meg på rumpa og smilte bredt mens du sa ''Vi sees snart!'' Det skjedde ikke. 

Tidligere kommentar fra Maja:  Æ huska så godt når du kom bort til mæ å sa du va forlova og æ spurte kem da va, å du svarte med et smil om munnen: han Bob ! du va så gla før at han handde kjøpt den ringen til dæ. så fikk æ nu se ringen. å du smila å flira å alt va så bra ! åsså litt etterpå der igjen møtte æ på han bob og vi dro ned på tivolie å han spanderte på mæ å alt va bare bra.. men det snudde sæ fort bare etter noen daga. nu sett vi her å har et stort håp om at han bob skal kom heim te kjære bodø der han hør til. <3

Vi hadde et håp. Jeg håpet helt til siste slutt. Det kunne jo hende at de hadde telt feil over døde, slik som de hadde gjort før? Kanskje du bare var redd og hadde gjemt deg i ei hytte.

Jeg har ringen fortsatt. Jeg tørr nesten ikke bruke den. Er så redd for å miste den. Jeg trenger ringen. Jeg føler på en måte at du lever i den, og den passer så perfekt til fingeren min. Den er så god å ha på. Den er verdt så alt for mye, kanskje ikke i pengeverdi, men som et minne av noen som kan gå under kategorien ''verdens beste gutt''.

Jeg husker godt tiden hvor vi forsatt håpet på at du overlevde, og hvor sterke følelsene var. Jeg skrek og skrek og skrek. Jeg brøt sammen hele tiden. Du hadde hele livet foran deg, du var kun 17 år!  Jeg husker på når jeg møtte Marie i glasshuset og brøt sammen rundt skuldrene på henne. Vi skrek lenge. Dro på møter. Jeg sov hos henne. Håpet og håpet og håpet...

Dagen før du dro til Utøya spurte jeg deg om vi skulle finne på noe dagen etterpå, men du skulle reise da. Vi snakket lenge på Facebook og det aller siste du sa til meg var ''Kine, du stressa førr mye!'' og det er sant. Jeg stresser for mye. Jeg prøver å la vær å stresse, for det var det siste du sa til meg. De ordene gir mye mer mening da. Du er hvertfall sola til alt for mange Espen, og vi savner deg ekstremt mye.

At du skal ligge her, under bakken foralltid er helt jævlig å tenke på. Sov godt kjære, jeg er utrolig glad i deg.

If tears could build a stairway,

And memories a lane,

I'd walk right up to Heaven

And bring you home again.