Har du noen gang vært ordentlig forelsket? Forferdelig, er det ikke? Det gjør deg så forferdelig sårbar. Du åpner hjertet ditt, noe som igjen betyr at noen kan slippe inn i hjertet ditt å ødelegge deg helt. Du bygger opp alle mulige forsvarsmetoder, slik at ingen kan skade deg, men det skjer likevel. Det kommer en person inn i ditt liv som du tror du kan stole på, og som du faktisk stoler på, og du gir denne personen deg helt fullstendig, dum som du er. Personen ba aldri om dette. Denne personen gjorde bare noe dumt en dag, som å smile til deg eller å kysse deg, og da dreier ikke livet ditt om bare deg selv lenger. Du er blitt fanget av kjærligheten.

Senere slipper du fri, men blir sittende igjen i mørket, skrikende og forlatt. Setningen ''Kanskje vi bare burde være venner?'' eller ''avstanden er for stor'' blir omgjort til et glasskår som gnager seg langsomt inn i hjerterota di. Det gjør vondt. Så forferdelig vondt. Ikke bare i sinnet ditt, men også på utsiden. Du lar sinnet og frustrasjonen din gå ut over dine nærmeste. Det gjør vondt i sjelen din også. Den går inn i deg å river deg fra hverandre. Jeg hater kjærlighet.