4 måneder siden. Det var pent vær og jeg befant meg på Hjertøya sammen med gode venner. Vi var på båttur, grillet og koste oss skikkelig mye. Helt til Lovise fant fram telefonen sin og sa at det hadde vært bombing i Oslo og fåregikk skyting på Utøya. Jeg fulgte ikke helt med på hva hun sa, og tenkte det bare var et teit kjedebrev på Facebook. Skyting og bombing i lille Norge? Det var ikke mulig. Først etter vi var kommet i land i Bodø igjen og fikk hørt på radioen skjønte jeg alvoret. Og da slo det meg: Espen var på sommerleir på Utøya. Hvordan gikk det med han? Hva skjedde? Jeg var forvirret og redd. Jeg skulle sove over hos Benedicte den kvelden, og før vi la oss hadde jeg sendt Espen en melding hvor jeg skrev at jeg håpet det gikk bra med han og at han måtte gi lyd fra seg snart, og at jeg var kjempeglad i han! Det var kun registrert rundt 10(?) døde når vi la oss. Neste morgen kom som et sjokk. Tallet var steget til rundt 80. Jeg ble redd, blek og kvalm. Det gikk rykter om at Espen hadde det bra, men var i sjokk. Jeg ble så glad når jeg hørte det og begynte å planlegge ting vi skulle gjøre sammen når han kom hjem. Informasjonen var feil. En uke etterpå var han blitt bekreftet død. Jeg forsto det ikke, og forstår det forsatt ikke. Hvordan? Hvorfor? Det kunne ikke være sant, det kan ikke være sant.

Vi hadde så mange planer sammen, Espen. Siden vi var forlovet skulle du sove over hos meg når jeg fikk ny hybel, eller flytte inn som du sa. Vi skulle begynne på samme skole. Alt skulle bli så bra. Jeg har så mange spørsmål til deg som jeg mest sansynligvis aldri kommer til å få svar på. Lå det noe i blikket ditt? Var det det jeg trodde? Jeg prøver å spekulere minst mulig på det for det kommer bare til å ta knekken på meg.

Du var et av de snilleste menneskene jeg har kjent. Du tenkte på alle foran deg selv, selv om det ofte kanskje var du som trengte mest hjelp. Du ga alle en sjangse uansett hva de hadde i bagasjen. Du brydde deg om menneskene du hadde rundt deg. Jeg følte meg trygg når jeg hadde deg rundt meg, og jeg tror du vet hvorfor nå. Kan du ikke prøve å bevise at de tingene er sanne for meg? Jeg trenger det så sårt.

Dette bildet ble tatt dagen du fridde til meg på Big Bite, jeg var så lykkelig og glad. Akkurat nå er jeg så forbanna for at jeg ikke tok et nytt bilde siden hodet ditt ikke ble med. Dette er det eneste bildet jeg har av oss sammen. Jeg husker samtalen vi hadde på Big Bite, og jeg angrer på det jeg sa. Jeg skulle fortelle deg det når du kom hjem, for du var en sjarmerende prins. Men det skjedde aldri..du kom ikke hjem. Dette var siste dagen jeg så deg, én uke før alt skjedde. Når vi sa hade den dagen klapsa du meg på rumpa og smilte bredt mens du sa ''Vi sees snart!'' Det skjedde ikke. 

Tidligere kommentar fra Maja:  Æ huska så godt når du kom bort til mæ å sa du va forlova og æ spurte kem da va, å du svarte med et smil om munnen: han Bob ! du va så gla før at han handde kjøpt den ringen til dæ. så fikk æ nu se ringen. å du smila å flira å alt va så bra ! åsså litt etterpå der igjen møtte æ på han bob og vi dro ned på tivolie å han spanderte på mæ å alt va bare bra.. men det snudde sæ fort bare etter noen daga. nu sett vi her å har et stort håp om at han bob skal kom heim te kjære bodø der han hør til. <3

Vi hadde et håp. Jeg håpet helt til siste slutt. Det kunne jo hende at de hadde telt feil over døde, slik som de hadde gjort før? Kanskje du bare var redd og hadde gjemt deg i ei hytte.

Jeg har ringen fortsatt. Jeg tørr nesten ikke bruke den. Er så redd for å miste den. Jeg trenger ringen. Jeg føler på en måte at du lever i den, og den passer så perfekt til fingeren min. Den er så god å ha på. Den er verdt så alt for mye, kanskje ikke i pengeverdi, men som et minne av noen som kan gå under kategorien ''verdens beste gutt''.

Jeg husker godt tiden hvor vi forsatt håpet på at du overlevde, og hvor sterke følelsene var. Jeg skrek og skrek og skrek. Jeg brøt sammen hele tiden. Du hadde hele livet foran deg, du var kun 17 år!  Jeg husker på når jeg møtte Marie i glasshuset og brøt sammen rundt skuldrene på henne. Vi skrek lenge. Dro på møter. Jeg sov hos henne. Håpet og håpet og håpet...

Dagen før du dro til Utøya spurte jeg deg om vi skulle finne på noe dagen etterpå, men du skulle reise da. Vi snakket lenge på Facebook og det aller siste du sa til meg var ''Kine, du stressa førr mye!'' og det er sant. Jeg stresser for mye. Jeg prøver å la vær å stresse, for det var det siste du sa til meg. De ordene gir mye mer mening da. Du er hvertfall sola til alt for mange Espen, og vi savner deg ekstremt mye.

At du skal ligge her, under bakken foralltid er helt jævlig å tenke på. Sov godt kjære, jeg er utrolig glad i deg.

If tears could build a stairway,

And memories a lane,

I'd walk right up to Heaven

And bring you home again.

Jeg føler meg så svak, ussel og liten. Jeg virkelig hater mørkedepresjon. Jeg vet ikke om jeg lider av det i stor grad, men jeg har tedenser til å bli veldig emosjonell på denne tiden av året. Jeg er trøtt hele tiden, men får ikke sove. Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg er en sterk person, men konklusjonen faller alltid på at jeg ikke er det. Svak. Ussel. Liten. Betydningsløs. Jeg føler at alle rundt meg hater meg, noe som ikke er tilfellet. Selvtilitten min er på bånn. Føler at jeg ikke duger til noe. Jeg sliter også med å konsentrere meg på skolen for tiden selv om jeg vil gjøre det bra. Men jeg klarer det ikke. Jeg vil ha ferie. Komme meg bort. 

På kveldene/nettene dreper tankene mine meg, slik som nå. Min værste fiende. Jeg tenker tilbake på alt det negative i livet mitt og får tilbake følelsene jeg hadde da. Jeg er svak og ensom.

"Du må tro på deg selv for å få det bedre, for til slutt er det du som skal dra deg selv opp av grøfta når du har det dårlig, ikke alle rundt deg"

Dette er noe jeg har gått rundt å tenkt på i mange år, hva vil det egentlig si å elske et annet menneske? Det finnes så uendelig med svar på dette spørsmålet. Jeg tror ikke man har mulighet til å elske et annet menneske fullt ut før man elsker seg selv. Hvordan kan man gi bort kjærlighet når man ikke har nok kjærlighet å gi seg selv? Man må være i stand til å takle og like de negative sidene med vedkommende, tror jeg. Å elske er et sterkt ord for meg, og jeg sier det ikke til mange. Noen ganger har jeg tatt feil og forvekslet forelskelse med å elske. Det er to vidt forskjellige ting. Så finnes det jo å elske venner og familie. Jeg elsker noen av vennene mine og jeg elsker familien min. Men hvordan vet jeg det? Jeg aner ikke. Det eneste jeg har er en følelse, og jeg kunne dødd for mange. Det blir også feil å si at man må kunne dø for noen andre for å vise at man elsker dem. Jeg vil nå sitere en klok mann kalt Johnny Depp: We always say 'I would kill for my family' or 'I would die for my family' but would you really? I mean, when really put in that situation, would you really give up your life? Do you really love something or someone that much? Ville du gjort det? Virkelig? Tror du det? 

link

Hva vil du si er å elske?

You build up my hopes and then they all fail. You put me through it over and over and I have no control over my emotions so I just take it. Fuck this.

Hun sto der alene og forlatt. Hun gråt og gråt. Tårene falt tungt og fortvilt. Følte sviket som ventet henne. Det var like rundt hjørnet. Alle løfter ble brutt på bare noen få sekunder. Det skulle være dem to, men hun ble sveket. Hun klarte ikke se vedkommede i øynene. Ting kan aldri bli det samme igjen. Hun falt ned i mørkets hull. Det skjedde så mye på én og samme tid. Hun hadde aldri lært seg å tilgi, og visste ikke om hun noen gang kom til å lære seg det...

Jeg er lei av å bry meg så alt for mye. Liker ikke personen jeg er blitt. Skulle ønske jeg var slik som jeg var før. Den stille Kine som aldri ga uttrykk for hva hun følte, og generelt sett ikke følte så mye. Nå er jeg en følelsesladdbombe som eksploderer i ny og ned, ofte for småting og andre ganger for store ting. Jeg er et vrak. Føler meg dårlig. Duger ikke. Får ikke til skolearbeid. Følelser tar overhånd og påvirker meg i alt jeg gjør. Vil bli. sprudlende. glad. igjen.

Jeg er sint på meg selv, og ikke deg. Eller litt deg. Jeg er sint for at jeg alltid er snill, alltid unnskylder meg for ting jeg ikke har gjort, sløser bort tiden min på deg, tenker på deg, tilgir deg, drømmer om deg. Men mest av alt for at jeg ikke hater deg, noe jeg skulle gjort, men jeg klarer det ikke. Du har stortsett alltid vært der.

Skrev dette innlegget i Juli/August, men valgte av mange grunner å ikke poste det. (lagt til noen få setninger nå)

Kjenner at jeg faktisk gruer meg ekstremt mye til sommerferien er over for da skal ei av mine beste venninner flytte helt ned til Jessheim.. Vi har vært venner siden 2. klassen tror jeg det er. Vi har kun hatt én krangel(to nå) som jeg husker, men husker vel egentlig ikke hva den handlet om. Det eneste er at jeg husker at vi ikke så hverandre på et halvt år ellernoe..også overså vi hverandre.

Du er en av de som forstår meg, og som jeg vet alltid ville stilt opp for meg hvis jeg har det vondt. Du har aldri dømt meg på noen måte når jeg har åpnet meg, eller kanskje, men du har ikke gitt uttrykk for det. Vi har alltid hatt det morsomt når vi har vært sammen. Husker før så var jeg på besøk hos deg nesten hele tiden og spiste hos deg ofte, og hver eneste gang klarte jeg å grise/søle på gulvet/bordet på en eller annen måte. haha.

Vi har ikke hatt så mye kontakt det siste året siden jeg har flyttet fra Rognan og du går skole på Fauske og har fått mange nye venner. Men i det siste har vi fått kontakten tilbake. Husker når vi pleide å dra på svømming sammen hele tiden som små og badevaktene var blitt vant med at vi var der sammen hele tiden, så en gang jeg dro uten deg etterlyste de deg, hihi. Alle de gangene vi har vært utendørs og hatt photoshoots, sykkelturen for 2 år siden. Minner jeg aldri kommer til å glemme. Høres litt ut som om du skal dø nå, haha..ville bare si at jeg kommer til å savne deg ekstremt mye :) <3

Jeg vet ikke hvordan du ser på meg lenger, men jeg ser på deg som en av mine beste veninner gjennom tidene. Du har delt ting med meg, og jeg har delt ting med deg. Ting som har vært vanskelig og ting som har vært morsomt. Vi har opplevd mange positive og negative ting sammen. Du betyr så utrolig mye for meg, kanskje mer enn du tror?

Vi har begge forandret oss en del det siste året, mest du kanskje, og jeg tror du forstår hva jeg mener. Men vi har stilt opp for hverandre, selv om det kanskje ikke alltid har føltes rett. Det irriterer meg grenseløst at vi ikke er ''venner'' lenger, men jeg håper du forstår hvorfor jeg reagerte sånn som jeg gjorde. Jeg har ofte tenkt på deg i det siste, men har aldri orket å skrive til deg eller noe med et lite håp om at du kanskje ville skrive til meg først. Si unnskyld. Men nå er det jeg som prøver å si unnskyld på en eller annen måte. jeg er glad i deg, og savner deg. Savner måten vi snakket på. Måten vi delte ting. Sladderet. Hemlighetene. Alt.





You meet people who forget you. You forget people you meet. But sometimes you meet those people you can't forget. Those are your friends

Ingar tar farvel med Espen, og gir han en siste sigarett..

I går var jeg i begravelsen til Espen, og jeg tror aldri jeg har grått så mye som jeg gjorde i går. Når vi dro på kirkegården for å se han bli sunket ned i jorden hadde jeg ikke flere tårer igjen, men jeg gråt og gråt. Kjentes ut som jeg skulle kollapse når det gikk opp for meg at han faktisk var borte for alltid..Aldri mer gode bamseklemmer, aldri mer noen kyss og aldri mer random biting fra deg. Jeg savner deg virkelig, vennen.

Det var en av de fineste begravelsene jeg har vært i. Sola skinte hele dagen, og jeg er sikker på at sola er et symbol på at du har det bra og er glad for at så mange møtte opp og brydde seg om deg. Det ble mange tårer fra alle, men samtidig latter når Ingar holdt sin tale om hvordan Espen var og minner de hadde sammen. Domkirka var stappfull og det forteller litt om for en faktastisk person du var. Du var venner med alle, og ga alle en sjangse. Du tenkte på alle før du tenkte på deg selv, noe som er både en god og dårlig egenskap. Jeg klarer ikke å beskrive den personen du var, for du var så utrolig mye bra. Vi har mistet en av våres beste. At du bare ble 17 år er helt forferdelig å tenke på. Du hadde hele livet foran deg. Så mange planer som aldri blir noe av..Håper du har det bra der du er nå..

Rest in peace...



Det er kun en ting som går igjennom tankene mine hele tiden, og det er deg. Det kan ikke være sant. Det kan det bare ikke. Vi hadde så mange planer sammen for det neste året. Den litt spesielle photoshooten som vi skulle ha sammen, som jeg egentlig aldri hadde turt å stille opp på forsåvidt, haha. Siden vi var ''forlovet'' skulle du også ''flytte inn'' hos meg, eller hvertfall komme på besøk ofte. Jeg kunne ofret så mye bare for å få deg tilbake, vi trenger deg, Espen. Du er sola som alltid vil skinne. Jeg har så mye jeg egentlig vil si, men føler det blir feil å fortelle alt på bloggen. 

Bladde for øvrig tilbake en del i profilen min på facebook og fant dette som du skrev i Januar i år:

Profilbildet ditt passer aldeles ikke til deg, du var aldri alene, og kommer aldri til å være det. Alle vil ha deg hjem og alle savner deg...Bodø blir aldri det samme uten deg, så kom hjem!

Alt virker så meningsløst og uretferdig for tiden. Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda hva som har skjedd de siste døgnene, og hvertfall ikke at en av mine egne venner er blitt rammet. Alt går fram og tilbake hele tiden. Du lever og har det bra, mens plutselig er du død, og så lever du igjen. Du er fortsatt savnet, og du må komme tilbake til oss. Du må. i LIVE. Håpet blir mindre og mindre for hver dag som går, men det er der fortsatt. Alt vi kan gjøre er å håpe og be om at du har det bra.

Jeg så deg bare en liten uke før alt dette skjedde. Du var like søt og sjarmerenes som du alltid pleier å være. Knelte foran meg på Big Bite og fridde til meg på tull, og ga meg en ring. Mistet den på gulvet og lo godt. Ringen er noe av det som jeg setter mest pris på for tiden. Jeg fikk den jo av deg...

Når jeg endelig får sove på kveldene drømmer jeg om at du kommer hjem til oss i god behold og gir alle en god bamseklem som før. Det føles så ekte. Du er en godgutt som er snill med de fleste og vil ingen noe vondt. Det å leve i uvvistheten gjør vondt, og jeg kan ikke fårestille meg hvordan dine aller nærmeste har det. Det er så uvirkelig at noe slikt kan skje i et så lite land som Norge, og at det skal ramme så mange uskyldige ungdommer som bare prøver å få fram en mening. Jeg er tom og klarer ikke sette ord på alt jeg føler, annet enn at jeg har grått så mye det siste døgnet. Det kan ikke være sant. Ikke du.

Jeg tenker tilbake til tiden vi har vært sammen, og spesielt den natta du kom hjem til meg for ca. 1 måned siden. Du fikk ikke sove og skulle på jobb om noen timer, og likevel kom du på besøk. Det pissregnet, og du kom transkende for å finne hybelen min i bare tskjorta. Du sa at du ikke ville dra, og kunne si til jobben at du var syk slik at du kunne sove litt hos meg kanskje, og vi kunne se på det fjollete programmet ''Hurtigruta''. Jeg ba deg om å dra, ville jo ikke at du skulle skulke jobben, men nå angrer jeg litt. Kunne fått mere tid sammen med deg. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger, men jeg håper du kommer tilbake i god behold..jeg er utrolig glad i deg, og du betyr mye for meg..

Stay with me
Don't fall asleep too soon
The angels can wait
For a moment



Han satte seg ned på kne foran henne og så henne inn i øynene. Det var ikke det mest romantiske stedet, men det dugde. Han var søt der han satt. Han var nervøs. Klønete. ''Kine, vil du gjøre meg til verdens heldigste og lykkeligste mann og gifte deg med meg?'', sa han. Hun fniste, rødmet og smilte, og takket til slutt ja.

Ringen fåes kjøpt på Glitter til 17,50 i følge min kjære. Bare sånn i tilfelle noen skulle være interessert.

Du lovte det aldri skulle bli slik. Hva er poenget med å love ting når man ikke kan holde det? Det betyr jo ingenting da. Det har aldri betydd noe. Det er bedre å være alene og aldri åpne seg til folk. Når du faktisk klarer å åpne deg til noen, fortelle dem ting som du aldri har fortalt til noen. så svikter de. hva skal man gjøre da? kommer alt ut? Jeg skal gå tilbake til å være den innestengte igjen. Jeg hadde det bedre da.

Jeg kan jo late som om alt er bra. Selvom det er min dårligste egenskap. Men jeg skal gjøre det for din skyld. Du med de alt for nydlige brune øynene. Øynene jeg en gang ikke kunne la være å stirre inn i. Jeg kan vel fortsatt ikke det. Jeg bare velger å la være. Alt for mange gode minner dukker opp da, og jeg blir fanget. Vil ikke være fanget, men samtidig vil jeg det. Det er vanskelig.

blogg.no vil ikke laste opp bilder.

so many things we believed in, now you're leaving and words wont bring you back..

Jeg har alltid vært den sterke. Den som kunne takle alt, men så kom den forbanna kjærligheten og ødela alt. Det kalles vel å vokse opp? Vel, jeg hater det. Jeg vil være liten og sterk. Ikke stor og svak. Når det er stille, slik som nå, og alle sover er alle tankene mine våkne. Ekko på innsiden av kraniet mitt som minner meg på alt jeg skulle ønske jeg klarte å fortrenge. Jeg blir skremt over hvor svak kjærligheten har gjort meg. Jeg lyver til alle rundt meg om hvordan jeg har det. Jeg har det fint, sier jeg, mens sannheten er noe helt annet. Jeg vil ikke ødelegge stemningen til de rundt meg med hvordan jeg har det. Alt jeg vil er å være alene. I fred. Uforstyrret. Flykte fra virkeligheten. Skrive.

De siste 16 månedene har forandret meg som person på så mange forskjellige måter. Både på positive og negative måter. Det var da jeg begynte å bli svak, men det var også da jeg innså at jeg var verdt noe. Jeg har opplevd en del, men samtidig er det så mange som har det mye værre enn meg, og her sitter jeg å klager? Usselt. Respektløst. Trangsynt.

Jeg har prøvd, kanskje alt for hardt? Et gammelt ordtak sier at man skal kjempe for det man elsker uansett hva, men når vet man at det er på tide å gi opp? Skal man noen gang gi opp? Fortsetter man å kjempe gjør det vondt, gir man opp gjør det vondt. Hva er det rette? Alt blir til spekulasjoner som man ikke kan kontrollere. Ingenting er rett uansett hva man gjør.

Jeg er ikke engang sikker på om jeg vil ha det jeg søker, det var jo en grunn til at speilet ble knust? Jeg vil ha det. Bare annerledes. Ærligt. Trofast. Bra. Mere enn bra. Jeg har forandret tankegangen min i det siste, og jeg er sikker på at det hadde blitt annerledes denne gangen - på en positiv måte. Men jeg kan ikke kontrollere deg, jeg kan bare håpe, men snart går håpet mitt ut...hva skjer da?

''Just take my hand. Fall in love with me again''

Han kjente til min angst, min redsel, men han kunne umulig forstå min lengsel. Min lengsel etter han. ''Ta min hånd''. Jeg bønnfalt han. Han ville ikke høre. Ville ikke se. Ville ikke svare. Jeg hadde vært sterk lenge nok nå. Jeg klarte ikke mer. Tårer falt. Hjerter brant. Knust i tusen knas.

...man vet ikke hva man har før man mister der.

Når du mister noen som du elsker og de knuser hjertet ditt. Det er noe av det vondeste du kan gå igjennom. Men hvorfor gjør det ikke like vondt denne gangen som alle gangene før? Er det slik at det første kuttet er det værste? Uansett hvor lang tid det går vil det egentlig aldri forsvinne. Du tror du blir bedre, men sannheten er at du får flashback av alle minnene dere har hatt. Du føler at alt var bortkastet og at en kniv stabbes langsomt inn og ut av hjertet ditt. Alt du egentlig vil er å synke så langt som mulig ned i bakken og bare forsvinne. Du elsker denne personen over alt selv om du vet at du ikke burde. Det er ikke rett for verken deg eller personen som svek deg. Vedkommede såret deg på en måte som du antageligvis aldri har blitt såret på før. I mitt tilfelle var det det samme om igjen. Samme kjolen. Fant det ut via Facebook. Deja Vu.

Vedkommende stjal lykken din. Men fortsatt er den personen det eneste du vil ha. Det kommer folk på din vei som kanskje får deg til å gå videre, men samtidig vil du ikke. Du blir irritert over at du kanskje er på tur til å gå videre siden du lovet deg selv at du aldri ville det. Selv om vedkommende brøyt alle løftene sine vil du stadig holde fast ved dine. I tillegg til alt dette er du utrolig redd for å bli såret igjen. Men det betyr ingenting! For uansett så sitter du igjen på slutten av dagen og tenker over personen som forlot deg knust. Du vil ikke savne personen mer. Du vil ikke elske personen mer, men du vet at du alltid vil gjøre det..


Jeg elsker morgener hvor jeg kan føle meg som et lite barn igjen, og bare sitte å se på barneprogram. Jeg elsker å drømme drømmer som aldri vil ende, og bare leve i drømmen og flykte fra virkeligheten. Jeg elsker å finne penger som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg elsker kyss i panna og klemmer som kommer uventet bakfra. Jeg elsker internhumor som bare jeg og mine nærmeste forstår. Jeg elsker å bli kalt vakker og le til jeg gråter. Jeg elsker å vite at jeg har gjort noe bra for noen andre. Jeg elsker å snakke i fler timer uten å gå tom for noe å si. Jeg elsker å ta bilder som fanger øyeblikket slik at jeg kan se tilbake på minnene. Jeg elsker de dagene hvor alt virker til å gå min vei, men idag er ikke den dagen..dram it is.

selvportrett. vakkert.

Frykten min begynner å komme tilbake, og det gjør utrolig vondt å vite at jeg kanskje må igjennom det samme helvette igjen. Jeg forstår ikke de som klarer å la frykten kontrollerer dem igjennom fler år, og kanskje hele livet? Det var jævlig nok å ha det i noen måneder i fjor. Den kontrollerer livet ditt totalt og du mister all energi og lyst til å gjøre noe som helst. Jeg vil ikke være tilbake der igjen, jeg må få kontroll...

link

Ofte ønsker jeg at jeg kunne plassere alle tankene mine i en boks. Jeg tenker alt for mye. Når jeg tenker alt for mye analyserer jeg ting jeg aller helst ikke vil ha noe med å gjøre. Så blir det plutselig alt for mye for meg og takle og jeg får panikk. Jeg stenger meg inne og begynner en krig med meg selv og selvbildet mitt. Hvordan tror dere det er å gråte seg i søvn på kveldene mens du må tvinge deg selv til å fortelle deg selv at du er god nok og verdt noe? Jeg er lei. Jeg liker ikke hvem jeg er, men jeg må leve med det. Jeg aner ikke hva det er jeg holder på med. Jeg er lei av å føle meg trist. Jeg er lei av å ville ha ting og folk som jeg ikke kan få. Jeg vil ha fred med meg selv bare for en gangs skyld slik at jeg kan være lykkelig. Da kan jeg starte å fokusere på ting som gjør meg glad, og skyve alt det negative vekk... stikker å leser i the secret. hjelper alltid



Leona Lewis - Run.

Tenkte jeg skulle bruke natta på lekser siden jeg ikke får sove..

Jeg har generelt sett hatt en fin dag idag. Vi hadde bare 45 minutter med skole idag, og etter det kunne vi dra. Jeg og Tonje dro først på Bodø vgs hvor vi gjorde ferdig en anké til saken hennes, og etterpå dro vi til byen. Der bestemte jeg meg for å klippe meg på sparken, og ble egentlig ganske fornøyd. En smule kort, men måtte ta såppas siden håret mitt var utrolig slitt. Fikk også møtt Lovise som jeg ikke har snakket med på...veldig lenge. Savner henne ganske mye, men har vært en del bull mellom oss, og det meste er muligens min feil. Spørs hvordan man ser på det. Fikk også møtt Christoffer i et kvarter før han måtte rekke bussen sin hjem til Fauske.

Så alt-i-alt har jeg hatt en veldig bra dag, og derfor er det så vanskelig for meg å forstå hvorfor jeg føler meg deprimert? Jeg har det jo bra, og jeg skal ikke klage på at noe er feil i livet mitt. Livet mitt er ganske nært perfekt. Jeg har alt jeg trenger. Gode venner, familie og en god kjæreste. Men forsåvidt så har jeg jo også oppdaget hvilke venner som er fake, og hvem som prøver alt for hardt for å se meg såret. But guess what? YOU GOT BUUURNED!!!

Anyways, kanskje jeg føler meg deprimert siden jeg føler meg som verdens mest elendige kjæreste, som ikke har gitt kjæresten sin bursdagsgave ennå...kjøpte noe idag, men var ventetid på 1/2-1 uke, blææh

Bare for å illustrere hvem som er boss i forholdet.

Det er vel på tide å begynne på utfordringene som jeg har gitt meg selv, bedre sent enn aldri? Skulle egentlig poste dette igår siden min kjæret fylte 17 år da, men hadde så mye annet å gjøre at det ikke ble noe av..

Jeg var så heldig å fikk verdens beste gutt den 1. Desember 2010, og har aldri følt meg mer elsket. Vi er utrolig like på mange måter, men samtidig så forskjellige. I løpet av denne korte perioden har vi hatt en del ups'n'downs, men vi har taklet det bra - sammen. Han behandler meg bra, elsker meg og vil kun det aller beste for meg.

Jeg kunne sagt så mye godt om denne gutten, men det er neppe noen som interesserer seg så mye for det, og dessuten synes jeg dette blir litt klisjete.

i love you

Jeg, Eirin, Karoline og Thea lekte oss i studio for ikke så lenge siden..

Jeg vil bare bure meg selv inne slik at ingen ser meg. Slik at ingen av vennene mine blir påvirket av hvordan jeg har det, for det fortjener de ikke. Hvis jeg hadde valgt det selv, så skulle jeg gjerne gått videre, men det klarer jeg ikke...jeg vil bort..

Jeg har forresten utrolig sær humor, og det har tydligvis klassen min også som flirte seg ihjel av dette bildet.

Vil ikke være tilbake her igjen. I mørket. Alene. Forlatt. Usikker. Vær så snill å dra meg opp igjen...noen

Jeg laget en liten tegneserie igår. Det skulle egentlig være en animasjon, men siden hodet mitt er så fucked up klarte jeg ikke å forstå en damn shit av hva Ole Tobias forklarte meg...så, det blir slik! Synes tegningene mine ligner en smule på South park-figurene, men det kan ha noe med at jeg så på SP mens jeg tegnet, hehehe.....og drit i av Mr. SkriveLeif var på besøk når jeg laget denne, for jeg er fullt klar over det nå... Engelsk er ikke min sterkeste side for å si det sånn..

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

_________________________________________________________

____________________________________________________

Lov meg dette. Det er alt jeg forlanger.

Bare lov meg at du aldri vil glemme meg, for jeg vil aldri glemme deg.

Fortell meg at jeg har forandret deg på en eller annen måte, for du har virkelig forandret meg.

La meg få vite om jeg hadde en inflytelse på livet ditt, slik som du hadde på mitt.

Lov meg at du alltid vil huske meg.

Å miste deg var tøft nok, men jeg vil ikke fortsette å gå rundt å tro at jeg mente absolutt ingenting for deg...

Ser du den jenta? Ja, hun ja.

Hun er den jenta som elsker deg over alt på jord. Hun er den jenta som vil støtte deg. Hun er den jenta som holdt seg våken, lenger enn hun klarte, bare for å snakke med deg. Hun er den jenta som det kribler i magen på når hun snakker med deg eller får en melding fra deg. Hun er den jenta som ville sloss for deg, som savner deg og elsker deg.

Senere vil du innse at ja, det er den jenta jeg vil ha. Hun elsker meg for den jeg er. Hun ser skjønnheten i feilene mine, og elsker alt ved meg som jeg selv hater. Når du finner dette ut, så er hun allerede ved din side.

dream.dream.dream.dream

Når skal jeg lære at kjærlighet gjør vondt? Så forferdelig vondt. Det brenner, svir og verker. Hvorfor utsette seg for en så stor smerte bare ved et par måneders total lykke? Er det virkelig verd det? Jeg vil hvertfall aldri mer prøve å forelske meg igjen...aldri. Det er alltid jeg som ender opp såret. Jeg er ikke bra nok, kommer nok heller aldri til å bli bra nok. Jeg får ikke puste, bokstavelig talt. God natt...

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det engang, men akkurat nå så føler jeg meg forferdelig. Den minste ting kan få meg til å grine. Føler meg ikke god nok. Føler meg ikke pen nok. Ingenting er som det skal. Jeg er stygg, ekkel, sjalu og ikke minst redd for å miste alle rundt meg. Jeg skal flytte fra alle jeg er glade i, eller så flytter alle som jeg er glade i fra meg. Det føles helt forferdelig å ikke ha mulighet til å få se sine beste venner hver eneste dag, og det som gjør mest vondt er at jeg vet at jeg kommer til å miste kontakten med mange på et eller annet tidspunkt. Snart. Senere. En eller annen gang. It hurts...

Men det er ikke derfor jeg føler meg forferdelig. Jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg føler det slik, men det pleier å skje. Jeg vet ikke om det er en form for depresjon som bare dukker opp once in a while? Jeg har hvertfall ingen grunn til å føle meg slik som jeg gjør, for jeg har det bra! Jeg burde hvertfall ha det bra, da det ikke er noe som kan tilsi noe annet..